MK Kjelling i Barentshavet 1952

I Gildeskålboka 28 (utgitt 2008) sto historien om en fantastisk redningsaksjon i Nordishavet 18. juni 1952, da kvalfangeren M/K Kjelling var på fangstfeltet sør-vest for Novaja Semlja. Artikkelen var hentet fra ei anna bok, men i Gildeskål er etterkommerne til båtmannskapet rystet. Denne historien er ”ugjenkjennelig for alle oss som kjenner til fakta” skriver Mona Willumsen i en sjusiders artikkel i 2009-utgaven av Gildeskålboka. På bakgrunn av opplysningene fra eneste gjenlevende av mannskapet, Per Pedersen, forteller de sin historie, som ikke er mindre dramatisk enn forårets versjon. Nødrop fra Barentshavet. Merk datoen på fotoet av båt & mannskap.

73 grader nord 47 grader øst.

På hvalfangst i Barenshavet, 3-4 dagsreiser fra land får Ragnvald Willumsen skutt en hval, men lina slår krøll på seg rundt Ragnvalds fot. Ulykken er ute, & det skjer så fort at ingen andre oppdager det før han ligger på dekket med ”en fot som er slått sønder & sammen”. De får den skadde ned i lugaren & spjelker foten hans, det er intet vakkert syn. Vardø Radio kalles opp med anmodning om et ambulansefly.

Båten får beskjed om å holde seg på feltet sammen med kameratbåtene, men skipperen velger å snu båten mot sør. Når flymannskapet fra Tromsø får vite dette, er MK Kjelling langt fra de andre båtene, uten oppgitt posisjon – ei nål i høystakken i de enorme havområdene. Som ikke det var nok oppstår det brann i motoren pga den harde belastningen de har utsatt den for. Men det går bra, 10 timer etter at ulykken skjedde er ambulanseflyet der.

Sjøen er grov, blir det verre vil ikke Catalinaflyet klare å lette. 400 liter diesel på havet roet ned bølgene såpass at flyet kunne ta av & føre Ragnvald til Kysthospitalet i Tromsø. Her ble han i et halvt år. Foten ble berget, takket være spjelkinga som mannskapet hadde gjort, men den ble aldri fullgod, sjøl om Ragnvald kom tilbake i sjøfiske på et vis.
Sju år seinere – i 1959 – døde Ragnvald Willumsen 56 år gammel.
. . . . . .
Det er flott at slike opplysninger kommer fram, feilaktige påstander som trykkes svart-på-hvitt har en lei tendens til å stå som eneste sannhet i ettertida. Mannskapets historie blir ikke dårligere av de nye opplysningene, tvert i mot slår det oss at sunt vett & godt sjømannskap var utbredt i mange fiskermiljø.

Jeg blogget om fjorårets artikkel her.